Den rike nordmannen...

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han (Jesus) sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin. Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle avlingen min i. Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods. Så vil jeg si til min sjel: Sjel! Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!

Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.

(Lukas 12, 21)

Det er kanskje ikke noe bibelen advarer så sterkt imot som det å bli bundet av penger og rikdom. Selv om dette er noen tidløse ord fra Jesu munn, vil jeg tørre å påstå at vi i Norge i dag har særlig grunn til å ta disse ordene til oss. Kanskje er vi nettopp ekstremt bundet av det vi ”eier”? Pass på at dere ikke blir sånne som bare vil ha mer og mer, sier Jesus. Ingen har sitt liv av sin eiendom.

La oss ikke gjøre oss lik denne rike mannen som Jesus snakker oss om. Jeg er redd det ligger farlig nært for mange av oss…

”For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt…” (1. Tim 6, 7-10)

”Gods hjelper ikke på vredens dag, men rettferdighet frir fra døden. (Ordspråkene 11, 4)

Rett til å leve?

Vi lever i en (vestlig) verden som skriker etter rettigheter. Rett til så og så mye lønn! Rett til så og så mye ferie! Rett til en så og så bra pensjon! Rett til trygd! Rett til å få barn! Rett til å ha sex… Osv…

Men er det egentlig rett at jeg har rett til alt dette?

Den 10. Desember 1948 ble ”Verdenserklæringen om menneskerettighetene” vedtatt på FN’s tredje generalforsamling. 30 artikler som kort og konsist uttrykker hva vi har rett til som mennesker. Ingen land stemte imot. Ganske rart egentlig at man kan være så enige. Men hva er egentlig utgangspunktet for en sånn erklæring om rettigheter? Hva kan ligge til grunn, før man med sikkerhet kan slå fast en menneskelig rettighet?
Kan det for eksempel være menneskelige behov?

Har Narvesen rett i sitt slagord: ”Har du lyst, har du lov”?

Vi skjønner da fort at et enkeltmenneskes lyst ikke nødvendigvis kan gjøres til rettighet, fordi det rett og slett kan gå på bekostning av samfunnet for øvrig. Hm. Er det altså samfunnets behov som burde ligge til grunn når vi skal definere menneskerettigheter? Hvem er da samfunnet? Kanskje vi burde ”ha rett til” å avlive enhver person som ”ikke kan gjøre nytte av seg,” som for eksempel gamle, funksjonshemmede og syke? Da blir det i så fall ingen menneskerettigheter, bare rettigheter for ”de sterkeste”. Rettighetstanken mister dermed hele sin opprinnelige mening, og blir til en ironisk parodi…

Vi burde vel i hvert fall gjøre et skille mellom ordet ”lyst”, og ordet ”behov.”

Med behov kan vi da tenke på det som et menneske trenger for å kunne leve her i verden…

Mat, klær osv…

Men da kommer vi igjen inn på et annet spørsmål. Har et menneske rett til å leve?

Artikkel 3 i menneskerettighetserklæringen lyder:
”Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.”

Hvor finner vi grunnlaget for en slik påstand? Rett til å leve. Hm. Hvem kan egentlig stå fram og si: ”Jeg har rett til å leve!”?

Bare tenk på deg selv… Du lever! Ja. Hvorfor? Fordi du har rett til det? Ble du født inn i verden fordi du hadde rett til det? Det er logisk selvmotsigende spør du meg. Slik jeg ser det, er det bare på én måte man kan ha rett til å leve. Det er at man er liv i seg selv.

Dypest sett mener jeg derfor at det er bare én som har rett til å leve. Nemlig Gud.

”For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.” Salme 36, 10

En annen sak er denne: Gud gir. Han gir liv. Og han gir rettigheter. Men uten at han gir, er det heller ingen som kan gi. Gud har gitt oss de ti bud. Og ordene i oppsummeringen – ”Du skal elske din neste som deg selv” – sier noe om hva Gud er opptatt av når han vil utforme menneskenes rettigheter. Rettigheten til å bli elsket. Men samtidig: Rettigheten til ansvarlighet.

Vi har altså sett at den eneste som har rettigheter til å leve, er Gud selv. Men så kommer det store troens mysterium. At denne Gud, som i seg selv er liv, lot seg føde som menneske inn i vår forgjengelige verden. På denne måten gjorde han Livet (med stor L) tilgjengelig for oss ikke-selveksisterende vesener. Symbolet/Beviset/Bekreftelsen på dette er Jesu oppstandelse fra de døde. Oppstandelse fra de døde!? Det er ikke mulig, vil du kanskje si. Vel, det er like umulig som at liv ikke var, men likevel er (Slik som en del av naturvitenskapen lærer i forbindelse med Big Bang osv…) (Men også det at du engang ikke var en person. Likevel er du det i dag!). Bibelen sier:

”For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.” Matt 19, 26

Jesus sier: ”Uten at dere omvender dere og bli som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.” Matt 18, 3 Hvordan kan han si det? Vel, på hvilket grunnlag skulle vi har rett til å komme inn i himlenes rike, uten at vi blir gitt det, på samme måte som vi ble gitt livet? I den grad du ikke er et selveksisterende, evig vesen, er du altså fullstendig avhengig av ham ”som gir alle liv og ånde og alle ting.”Apg 17, 25 La han få være din Gud! Omvend deg å bli som barn i forholdet til ham! Det er faktisk til og med ”logisk”.

Men dersom du lever uavhengig av han, som inntil videre holder live i din dødelige kropp, og som er kommet for å gi deg evig liv, da erklærer Gud deg rett og slett for rettsløs. ”Det er ingen fred for de ugudelige, sier min Gud” Jesaja 57, 21

Og GUD har rett til det!

”Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” Joh 1, 12

La oss ikke være blant dem som ”unndrar seg og går fortapt,” men blant dem som ”tror til sjelens frelse.” Heb 10, 39

Vi rekker våre hender frem 
som tomme skåler. 
Kom til oss, Gud, og gi oss liv 
fra kilder utenfor oss selv.

Alt godt, til vårt og andres vel, 
er dine gaver. 
I svakhet fremmer du ditt verk, 
vår bare kvist skal skyte knopp!

Vi løfter våre hender opp 
i bønn for verden. 
La dem som lider, finne vern 
mot kalde hjerters is og sne!

La våre henders nakne tre 
få blomst og blader. 
La våre liv få bære frukt 
til legedom for andres sår!

Vi venter, efter smertens vår, 
din nådes sommer. 
Og sorg og glede blir til vekst 
med frukt vi ikke selv kan se.

Din nådes skaperverk skal skje 
i tomme hender. 
O Gud, all godhets giver: Kom, 
ta bolig i vår fattigdom!

Svein Ellingsen

Finnes det noe ansvar?

Er Anders Behring Breivik egentlig skyldig?

Er han ikke bare et produkt av tid, utvikling og skjebnens runddans?

Er han ikke bare en brikke i et puslespill av årsaker og virkninger?

Kan han egentlig klandres?

Kan han stilles til ansvar for det han har gjort?

Sett at jeg bestemte meg for å drepe deg i morgen. Gjør jeg da gjort noe galt? Hvilken rett har du til å påstå noe sånt? Sier du altså at jeg er ansvarlig for mine handlinger?

Betyr det altså noe hvordan jeg lever? I så fall, hva da?

Vi er jo alle døde om hundre år uansett…

Prøv dette eldgamle ordet som en gang ble skrevet ned av en vis konge i Israel:
”Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.”

Er det sant? Lar du det i så fall få lov til å ransake deg?

Dersom ikke Gud stiller menneskene til ansvar for livene sine, så fins det heller ikke noe ansvar. Da er det i så fall bare en illusjon. Og dersom ikke det finnes noe ansvar eller krav i livet, så kan du heller si noe på at jeg dreper deg i morgen…

Jeg tror at vi mennesker har et medfødt ansvar. Og jeg tror til og med at vi kan erkjenne det i naturen, og i samvittigheten. Dessuten står det klinkende klart i Bibelen: DU SKAL ELSKE. Likevel gjør jeg det ikke. Likevel er jeg egoistisk. Og jeg kan ikke klandre budet for å være vrangt. Det er det jeg som er…

 

Jeg har en venn som har gitt sitt liv, for at jeg skal få leve.

Det finnes intet alternativ, det nytter ikke å streve.

Fordi jeg lever så milevidt, ifra Guds vilje med livet mitt,

Fikk jeg dommen, slik lød den: Du skal dømmes til døden!

Denne dommen er absolutt, og jeg kan ikke anke.

Men når jeg innser at alt er slutt, har Gud en frelsende tanke:

Til jorden sender han Jesus som, tar på seg både min skyld og dom.

Og når han drepes uskyldig, blir min dødsdom ugyldig.

Ja tenk, jeg skal ikke dø fordi Jesus døde i stedet.

All min dødsangst er nå forbi, den er byttet med glede.

Ja Jesus hjelp meg å klart forstå, at det livet jeg lever nå,

Det er ditt liv alene, det er deg jeg skal tjene!

”For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” Rom 6, 23

”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Joh 3, 36

Jesus, Jesus, du alene!

Jeg har ofte søkt o Herre,
mer velsignelse fra deg -
søkte bare dine gaver,
nå er du blitt alt for meg!

Før på følelser jeg bygde,
nå jeg bygger på Guds ord.
Bygningsgrunn må være fjellet,
intet står på sand og jord.

Jeg har prøvd å gripe Jesus,
nå har Jesus grepet meg.
Jeg er trygg om stormen raser,
han har ankret meg til seg.

Ofte la jeg store planer,
under kamp og strid og bønn.
Nå er jeg en del av planen
til den Herre Krist, Guds Sønn.

Jeg har båret tungt på troen,
men nå bærer troen meg.
Jesus sa meg sannhetsordet,
først om meg, og så om seg.

Jesus, Jesus, du alene!
Nå er du blitt alt for meg.
Alt i himlen og på jorden
har jeg Frelser nå, i deg!

Er du lunken?

En andakt fra "Ved kilden," 20. August, av Øivind Andersen:

"Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være kledd i dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham..." (Johannes åpenbaring 3, 15-20)


Man kunne tro at en menighet som får en så hard tiltale som den Jesus gav dem i Laodikea, må være forkastet og oppgitt av Jesus. Men Jesus elsker denne menigheten. Derfor refser han den. Han vil ikke at de skal bli forkastet. Han vil inn til dem; derfor står han utenfor døren og banker på hos dem. Den Herren elsker, den tukter og refser han, sier Guds ord. Da føles det som om han er nødt til å oppgi oss. Men han tukter oss nettopp fordi han ikke oppgir oss og ikke vil at vi skal gå fortapt.
"Når vi refses, da dømmes vi av Herren, for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden." (1. Kor. 11, 32) Det er et himmelbudskap i tukten. Herren gjør med oss som med sønner. Derfor skal vi gjøre som profeten Jesaja (kap 12). Vi skal takke Gud, fordi han er vred på oss.
To farer lurer på oss når vi opplever Herrens tukt. Den ene er å ikke bry seg om tukten. Da setter vi oss opp imot Jesus. Den andre er å bli motløs, når vi refses av ham. Vi må unngå begge disse farene. Det gjør vi ved å følge Herrens ord her: "Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!"
Å ta det alvorlig betyr å ta Herrens ord til hjertet, gi det rett og innrette seg etter det. Bøy deg for Herrens ord, la deg tukte, og vend om til Jesus med det som Herren viser deg er urett og synd i ditt liv.
Tukt betyr å la seg overbevise om urett! Når det skjer, da svarer tukten til sin hensikt. Da virker den omvendelse og fornyelse i vårt forhold til Jesus! Og frukten av det kommer til å vise seg i vårt liv.

Hvem avslører hvem?

Jeg har tenkt litt mer rundt en ting som jeg har skrevet i et tidligere innlegg. Nemlig det vitnesbyrdet at Apostlene gav sitt liv for budskapet om at Jesus Kristus var Messias, den korsfestede og oppstandne. Da skrev jeg at ingen som VET at de holder fast på en løgn ville gå så langt at de ville dø for det. Kanskje jeg bør moderere meg litt. Det KUNNE kanskje ha skjedd. Og det har kanskje skjedd noe slikt med en og annen. Men underlig er det at det IKKE er NOEN av Jesu disipler som står fram og bekjenner dette som en løgn eller lignende. Heller ikke Judas, som sviktet Jesus for 30 sølvpenger. Ja, nå levde riktignok ikke Judas så lenge at han fikk se Jesus som den oppstandne. Så i den sak sier Judas svært lite. Judas tok dessverre livet sitt i egne hender. Men i mine øyne løfter det bare i enda større grad fram Jesu troverdighet. Judas tar ikke livet sitt under vitnesbyrdet: ”Jesus er en løgner, derfor er jeg uten håp” men under vitnesbyrdet: ”Jeg har solgt mitt eneste håp!" I følge det bibelske tekstmateriale er det kjærligheten til verden som drar de første kristne bort fra Kristus (Judas i evangeliene, Demas i 2. Tim 4, 10) Det er ALDRI en avsløring av Jesus som en bedrager.

I MOTSATT tilfelle har vi bl.a. Paulus, den samaritanske kvinnen, og den rike unge mannen. De blir SELV AVSLØRT. Det fikk litt forskjellige konsekvenser for dem, ettersom de lot seg avsløre eller ikke... Hvordan er det med oss? Lar vi oss avsløre i møte med sannheten? Hebreerbrevet 4, 7: "I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter!"

"Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus." 1. Joh. 1, 3

Fortvilelsens vitnesbyrd

Sorg. Fortvilelse. Rystelse. Vi har begynt å komme oss etter sjokket. Vi har begynt å skjønne hva det er som har skjedd. Men vi klarer ikke å akseptere den virkeligheten som har åpenbart seg for oss de siste dagene...

Hvorfor er det slik? Jeg tror det er fordi det er sant som det står skrevet:

”Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i deres hjerte…” Fork. 3, 11

Virkeligheten som møter oss nå, er nemlig ikke den mennesket er skapt til. Det er noe i utgangspunktet ”unaturlig” som har skjedd. Vi er ikke skapt av Gud for at vi skulle oppleve det som skjedde på Utøya, fredag den 22. Juli. Det er vel noe inni deg som også sier deg dette?

Mange er døde. Slaktet av ondskapen. Mennesker vi var glad i. Mennesker som vi elsket. Hvorfor berører dette oss sånn?

Fordi vi ikke er skapt av Gud for å oppleve noe slikt. Han har nemlig lagt evigheten ned i våre hjerter. Derfor blir et møte med slik død og fordervelse noe vi mennesker reagerer på med forferdelse.

Skaperen er ikke årsaken til ondskapen vi opplever (Se innlegget: ”Tanker om fri vilje”).

Men han er årsaken til vårt møte med den. Vår opplevelse av den. Han har lagt noe ned i oss, sier Bibelen. Har du tenkt over det? 

Den avskyen du kjenner på inni deg – den har ikke sin grunn i noen tilfeldige kjemiske prosesser. Sannheten er at den vitner om han som skapte deg. Og den vitner om hva han skapte deg til…

Din fortvilelse forteller noe viktig. Det er noe mer! 

Du gråter ikke over ondskapen og dens ofre, fordi Gud vil at du skal gråte. Men fordi Guds vilje ikke skjer…

Derfor – søk Herren. Søk tilflukt hos han – den eneste som kan utslette all ondskapen og elendigheten i denne verden. Og som har lovet at han en dag skal gjøre det.

”Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.” (2. Pet. 3, 13)

"For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp." (Jer. 29, 11)

Se, han kommer, han som alle verdens floker løse kan.

Fredens morgen uten skyer bryter inn!

Ja, han kommer for å sette alle ting i rette stand!

Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn…